Oddny og Leif Arne Sandbekken og Ragnhild Blilie med Lise Olsby og Pauline Blåvarp foran.

Referat fra Eina Pensjonistforenings møte 24. november.

Etter flere dager med isete veger var det godt med omslag i været så vi kunne bevege oss tryggere
på vegen til Pensjonistmøte på Helsehuset.
Leif Arne ønsket velkommen og vi startet med å synge :”Totensangen” av Aksel Napstad.
Til åpning leste han et dikt av Børlie.
Vi hadde ikke besøk av noen utenfra denne dagen, men flere medlemmer hadde noe de ønsket å dele med oss.
Ragnhild hadde med spiller’n og innimellom spilte hun flere Prøysensanger.
Først ute med minner var Oddny og hun delte med oss minner om ”Besta” som hadde kandissukker i en boks under bordet. Hun satt ofte og kinna i stuen. Det var stas å få gå inn til Besta. Hun var en ferm dame som hadde hatt 10 barn og fylte godt opp i stolen.
Hun leste diktet ”Tina hennes Besta”. Der ble det også nevnt kandissukkeret som var så gjevt å få.
Pauline fortalte om en hund som kom til hjemmet deres da krigen kom til Norge. Eierne evakuerte dit,
men en hund ble igjen på Raufoss. De skulle reise ned for å skyte den, men møtte tyskerne og måtte
levere børsa, men berget livet. Hunden ”Hei” ble hentet av en som brukte sykkel og han var så glad for å treffe folka sine. Da de flyttet hjem igjen så visste han vegen og han ønsket ofte å besøke sine nye venner. Så kom ”munn og klovsyken” og det ble båndtvang. Dette likte ikke ”Hei”, han ville være fri.
En dag ”Hei” kom hjem, ringte eieren til oss og fortalte at nå skulle hunden skytes. Det ble felt noen
tårer hos oss barna, men ”Hei” hadde forstått hva som skulle skje og tok bena fatt. Vi ble så glade da vi hørte at han kom tilbake til oss. Nå var det ingen klagelyd om han måtte stå i bånd, men når eieren kom på besøk var han ikke så glad som tidligere. Nå gjemte han seg og klynket, men når de reiste igjen var han fornøyd. På den måten fikk vi hunden ”Hei”.

Ragnhild fortalte om en hest som ikke ville gå og gjøre jobben sin, men så da de skulle undersøke hva det var om å gjøre så oppdaget de at veslegutten hadde sovnet og lå i tomfåra.
Hun muntret oss også opp med en humorhistorie.

Nå var det tid for bevertning og vi sang bordverset og forsynte oss med gode snitter og kringle
Åresalg og trektning gikk greit. I anledning foreningens 50 års jubileum hadde Leif Arne trykket opp innbydelser til alle medlemmene. Disse ble fordelt for utlevering.

Etter pausen ville Lise dele noen minner med oss fra krigsdagene i 1940.
Hennes far måtte ut og kjempe mot tyskerne. Han hadde trøstet oss med at om ikke lenge skulle han være hjemme igjen. Vi hørte rykter, men vi hadde ikke hørt noe fra ham så vi visste ikke hvor han var. Så kom beskjeden om at han var såret og lå på Ullevål sykehus. Det var en vond beskjed å få, men nå visste vi hvor han var. Det var ingen lett sak å komme seg til Oslo. Togforbindelsen var i uorden så det var ikke godt å vite hva vi skulle gjøre, men så fikk vi høre fra en som hadde besøkt en såret soldat på sykehuset, at pappa ventet på oss der og da var ikke mamma sen om å komme seg i veg.
Etter noen dager fikk jeg være med tante Karine og onkel Olaf til Oslo og vi skulle besøke pappa. Jeg husker jeg hadde en fin rød liten koffert og jeg gledet meg. Vi kjørte med toget til Oslo, men hvordan vi kom til Ullevål husker jeg ikke. Det var så spennende å komme inn på sykehuset og finne pappa.
Da fikk vi en god beskjed om at pappa kunne få bli med oss hjem.

Alle som hadde bidratt og delt av sine opplevelser ble takket hjertelig, likeså for god servering og til alle for et hyggelig samvær. Velkommen til Skogstad på jubileumsfest den 08. desember
Tilslutt sang vi: ”La oss leve for hverandre”.

Pauline, sekretær.