Mens det enda var skumt samlet seg 62 pensjonister fra Raufoss og Omegn og Ihle pensjonistforeninger på pensjonistsentret i Raufoss til en dagstur til Svullrya og Finnskogen. 2 busser måtte til med de stødige sjåførene Stein Nordby og Rolf Erik Espeseth fra Feriespesialisten. Kl 08:00 bar det i vei etter opprop av alle deltagere. Turen gikk i flott sommervær med klar himmel og behagelig temperatur. Via Mjøsbrua, Hamar, Elverum, Flisa og Kirkenær nådde vi Svullrya i Grue kommune straks etter 11:00. Det ble kaffe og hjemmebakt wienerbrød på Finnskogen Kro og Motell mens den første informasjonen ble gitt. Det smakte godt etter en lang tur.
Finnskogen låter, for meg, litt diffust og trollsk – noe en aner men ikke riktig vet sikkert om. Den utgjør et stort område både på norsk og svensk side av grensen. Det er mye skog både furu og gran, det er vassdrag med store vann som Kasen, Røgden, Rotbergsjøen og Nordre Røgden. Historien begynte på slutten av 1500-tallet. Finnene drev i sitt hjemland svedjebruk og dyrket svedjerug. Denne metoden går i en 3 års syklus. 1. året felles trærne i et valgt område og det må være gran. Disse ligger så et år. 2. året tenner man på det man felte året før og brenner av for å kunne nyttiggjøre seg mineralinnholdet i asken og deretter sår man rugen. Denne spirer og danner et gras – som godt kan beites av husdyr. 3. året spirer rugen på nytt og denne gangen setter den aks som så i sin tur kan males til mjøl for menneskemat. Svedjerugen gir et meget høyt utbytte og man snakker om tusen fold. Det betyr at den sås veldig tynt. Problemet er at neste omgang må det sås i et nytt brent område noe som gir et stort arealbehov i form av granskog. På 1500 tallet hadde finnene brukt opp mye av sin egen skog og mange søkte seg ut for å finne nye skogsområder og havnet i Sverige og Norge mot slutten av århundret der fant de det de søkte. På en rundtur med kjentmann ble mange boplasser navngitt men det var få å se fordi mens veien er lagt til det lavere og planere området, er boplassene lagt til de høyere områdene – mest pga klimaet, lengst mulig sommertid uten nattefrost osv. Skal man besøke finneplassene må man ta bena fatt. Mye skrømt og overtro har versert blandt finnene. Vi besøkte “korset” – et korsformet spor i bakken som ikke vokser igjen. En forklaring finnes ikke og forsterker dermed overtroen. Vi kunne heller ikke gi noen forklaring. En liten handlestopp ble det også på svensk side.
Vel tilbake gikk turen til Finnskogen museum, “Finnetunet”. Finnetunet ligger i Svullrya sentrum på Grue Finnskog, og ble stiftet i 1942. Finnetunet er museum for finnekulturen i Solør etter den finske innvandringen til grensetraktene mellom Solør og Värmland tidlig på 1600-tallet. Museet ligger like ved elva Rotna og består av 13 bygninger med gjenstandssamlinger som viser byggeskikk, gardsmiljø og livberging, på et finnetorp i forrige århundre. Finnene brakte med seg sine særegne tradisjoner fra Finland, også når det gjaldt byggeskikken. Finnetunet viser derfor bygningsmiljøer og bygningsfunksjoner som er helt spesielle og “ukjente” i forhold til den norske kulturen. Det er først og fremst røykstua, ria og badstua som er unike og særpregede. Alle disse tre hustypene har røykovn som mangler pipe slik at røyken går ut i rommet og trekkes ut gjennom en regulerbar røykkanal i taket. Ovnen i røykstua holdt så godt på varmen at den ble fyrt opp bare én gang i døgnet. De eldste bygningene på tunet er fra siste halvdel av 1700 tallet.
På museet er også en intakt bekkekvern. Èn time går fort. Mye informasjon ble gitt. Tilhørerne var interesserte og mange spørsmål ble stilt og igjen var tiden for knapp. Middagen med deilige elgekarbonader i en soppsaus smakte herlig – men så var vi også sultne etter ei lang økt. Etter kaffe og en benstrekk var det tid for hjemreise – fortsatt i strålende men lav kveldssol. Ved Mjøsbrua hadde mørket inntatt deler av landskapet. Vannet speilet himmelen i et skimrende bånd mens skogen sto mørk og dyster på andre sida. Lampene tentes og lyste som et skinnende perlebånd over brua og ved veien langs Mjøsa.Vel hjemme ble sjåførene takket for behagelig og sikker kjøring og deltagerne ønsket vel hjem – etter en i alle deler vellykket tur.

Sekr/ KE